Hvor er den voksne i rommet?

Den franske presidenten Emmanuel Macron brukte i helga telefonen flittig. Han ringte den russiske presidenten Vladimir Putin to ganger, og han ringte USAs president Joe Biden, og den ukrainske presidenten Volodymor Zelenskyj. Resultatet er at Putin og Biden i prinsippet er enige om å møtes i et forsøk på å finne en løsning på Russlands krav om en ny sikkerhetsstruktur i Europa, og Ukrainas, USAs, og Natos insistering på at Russland ikke skal ha vetorett når det gjelder hvem som skal bli medlem av forsvarsalliansen.

Det merkelige er at dette selvsagte initiativet ikke er tatt tidligere. Eller av samtlige vestlige aktører i denne krisa. For det vi snakker om er faren for en storkrig i Europa, med muligheten for død og ødelagte liv i en skala vi ikke har sett siden 2. verdenskrig. Dette er den virkelighet Russland truer med, med sine nesten 200 000 soldater oppmarsjert langs Ukrainas grense.

Annonsørinnhold

En av Hellas’vakreste øyer!

Stilt overfor denne trusselen har ikke Nato andre svar enn at retten til å søke medlemskap i alliansen er ukrenkelig. Og USA har ikke andre svar enn at sanksjonene i tilfelle krig vil bli drepende for Russland. Ellers er det de tilbyr smuler, og de nekter seg selv den beskjedne intellektuelle innsatsen det er å forsøke å se på verden og Europa med Moskvas perspektiv. For da ser man at Russlands sikkerhetsinteresser har blitt overkjørt og oversett gang på gang etter Den kalde krigens slutt for litt mer enn 30 år siden

Og ukrainerne? Jo, ukrainerne risikerer å bli dratt til slakterbenken, for der å bli slaktet, som om det var en rituell ofring - bestemt av guder eller omstendigheter - vi står overfor.

Og ukrainerne? Den umodne nasjonen i det historisk sett dypt splittede landet, hva har de selv bidratt med? Jo, etter revolusjonen i 2014, da den russisk-vennlige presidenten Viktor Janukovitsj måtte rømme for livet fra demonstrantene som behersket gatene i hovedstaden Kyiv, så var det første de nye makthaverne gjorde å vedta en lov som med et pennestrøk fjernet russisk som offisielt språk. Russisk som var morsmålet til mer enn 30 prosent av befolkningen. Dette var det som framfor noe annet motiverte til den store lokale støtten til den ulovlige russiske annekteringen av Krim, og til den væpnete opprøret i fylkene Donetsk og Lugansk. Uten at Vesten har forklart ukrainerne med kraft at sånn behandler man ikke minoriteter i dagens Europa.

Og ukrainerne? Den viktigste delen av Minsk-avtalene om våpenhvile, som stanset de voldsomste kampene i Øst-Ukraina, er den som sier at disse delene av Ukraina skal ha en utstrakt grad av selvstyre. Det har de ikke fått, først og fremst fordi det aldri har vært noe i nærheten av flertall for dette i den ukrainske radaen. Ukraina har ikke selv oppfylt det viktigste kriteriet - som de selv har skrevet under på - for å normalisere forholdet til opprørerne i øst.

Verken ukrainernes allierte, eller ukrainerne selv, har altså vært veldig lydhøre overfor innvendinger fra russerne, enten det er snakk om lokale russere i øst, eller det er Putin-staten selv. I stedet har Russland bokstavlig blitt presset fra skanse til skanse, og har Nato like nær seg som USA hadde sovjetiske raketter nær seg på Cuba, noe som utløste Cuba-krisa i 1962, og nesten førte til 3. verdenskrig.

Ingenting av dette forsvarer selvsagt den aggressive krigstrusselen med nesten 200 000 russiske soldater ved grensa til Ukraina. Og den forklarer det egentlig ikke heller, fordi slik er - i prinsippet - ikke det 21. århundre i Europa. Like fullt så er det nå sånn - i det minste - i Putins verden. Og så lenge det er sånn, kan det være et poeng å ta hensyn til at det er sånn. Om ikke annet, så for ukrainernes skyld.

For mens det er ukrainernes allierte som stort sett fører ordet i konfrontasjonen med Russland, så er det ukrainerne som vil måtte betale prisen for en russisk okkupasjon eller straffe-aksjon. I Nato er man tøffe i trynet, og viker ikke en tomme, samtidig som man gir massiv verbal støtte til Ukraina. Men i krigen vil ukrainerne måtte stå alene. Joda, aggresjonen er russisk, men er vi vitne til at også Vesten snakker Ukraina inn i ulykka?

Det er trolig dette Emmanuel Macron ser, og som gjør at han vil gjøre alt han kan for å enda en gang prøve å få USA til å ta inn over seg Putins krav om sikkerhetsgarantier. Macrons posisjon er ikke uttrykk for svakhet, men et fortvilt forsøk på å unngå en dumhet som vil få dagens ledere til å framstå som like blinde og talentløse som dem som for 100 år siden førte oss inn i 1. verdenskrig.