lendmann

Ifølge sagatradisjonen var det Olav den hellige som innførte lendmansverdigheten en gang i løpet av sin regjeringstid (1015–1028). Denne tidfestingen er usikker, men lendmannsordningen var uansett trolig en videreføring og formalisering av en gammel tradisjon hos rikssamlingskongene med å skaffe seg venner, allierte og støttespillere utover bygdene som sverget troskap til dem.

Ifølge en vanlig oppfatning blant norske historikere har det i den kongelige lokalforvaltningen vært en slags arbeids- og ansvarsfordeling mellom lendmennene og kongens såkalte årmenn, som hang sammen med forskjeller i sosial status og lokal maktbasis.

Årmennene var opprinnelig trolig mest godsforvaltere eller gårdsbestyrere på gårder som kongen slo under seg i rikssamlingskampene. De stod ellers i tidlig tid for innsamling av veitsler fra bøndene når kongen kom på besøk, men fikk etter hvert også politi–, påtale– og straffemakt på tingene, i tillegg til andre oppgaver knyttet til administreringen av tingordningen og innkreving av skatt og bøter. Det har vært vanlig å mene at årmennene i hvert fall opprinnelig hadde lav sosial status, og at det var en viktig oppgave for lendmennene å støtte dem med sin autoritet i møte med bondesamfunnet.

Riktignok har denne oppfatningen vært kritisert. Det har blitt hevdet at årmennene ikke stod tilbake for lendmennene i sosial status, og derfor tidlig fikk omfattende oppgaver på vegne av kongen. Den tradisjonelle oppfatningen dominerer likevel fremdeles i faglitteraturen.

I løpet av 1000- og 1100-tallet ble lendmennene sveiset sammen til et aristokrati som i samvirke med høygeistligheten utgjorde den «statsbærende klassen», og i hvert fall tidvis kontrollerte kongedømmet. Utover på 1100-tallet må det ifølge sagaene til enhver tid ha vært minst 20–30 lendmenn. Trolig var det atskillig flere. Men mange falt i borgerkrigene og ble ikke alltid erstattet med nye. Kildene fra Håkon Håkonssons (1217–1263) og Magnus Lagabøtes (1263–1280) regjeringstid gir grunnlag for sikrere anslag. Trolig varierte antallet lendmenn da rundt 15.

Ifølge Magnus Lagabøtes hirdskrå utgjorde lendmenn den høyeste rangklasse blant kongens håndgangne menn, nest etter jarler. De hadde 15 mark i veitsler (inntekt) i året fra kongen mot å stille fem av sine huskarer til krigstjeneste for ham. Verdiregningen her er usikker, men mest sannsynlig utgjorde lendmennenes veitsler den årlige landskyld- eller leieverdien av 7–8 alminnelig gode bondegårder eller såkalte fullgårder. Alene er det kanskje ikke så imponerende, men lendmennene var altså stormenn med eget jordegods. Ofte var de nok på denne tiden også syslemenn eller hadde andre oppgaver som kunne gi atskillig større inntekter – og større militær stillingsplikt.

Lendmennene var ifølge hirdskråen selvskrevne medlemmer av kongens råd. I 1277 ble lendmannstittelen offisielt byttet ut med baron. Lendmennene eller baronene kunne ha stor innflytelse på riksstyret, særlig om kongen var mindreårig. Dette gjaldt for eksempel i de første regjeringsårene til Eirik Magnusson (konge 1280-1299), som gjerne kalles et baronstyre. Men i 1308 bestemte Håkon 5. i en stor forordning om hirden og det kongelige forvaltningsapparatet at nye lendmenn eller baroner ikke skulle oppnevnes. Denne fornemme tittelen skulle altså dø ut med dem som allerede hadde den –tidlig på 1300-tallet visstnok bare et titalls menn.

Innføringen av barontittelen var en tilpasning til terminologien i det føydale Europa som det også var flere andre eksempler på i hirdorganisasjonen. Men det fulgte ikke noen endring i makt og myndighet i lokalforvaltningen med denne navneendringen. De norske baronene fikk ikke geografisk sammenhengende len hvor de som kongens vasaller hadde full administrativ myndighet og jurisdiksjonsrett. Føydaliseringstendensene i Norge var ennå forholdsvis svake, og disse funksjonene lå på denne tiden til kongens syslemenn og lagmenn.

Bakgrunnen for avviklingen av lendmanns– eller baronverdigheten har vært noe omdiskutert blant historikere i nyere tid. Selv om man nok kan si at det gamle ættearistokratiet ble svekket på denne måten, kan det bestemt ikke forstås som et angrep på aristokratiet som sådant fra kongens side. En mer nærliggende tanke er at denne gruppen i 1308 rett og slett hadde utspilt sin rolle i takt med utbyggingen av kongemaktens lokale forvaltningsapparat og konsolideringen av kongedømmet gjennom og etter borgerkrigene.

Syslemennene, som på mange måter representerte en videreføring og videreutvikling av funksjonene både til lendmennene og kongens årmenn, hadde ved utgangen av 1200-tallet blitt grunnpilaren i den kongelige lokale og regionale forvaltningen, med vel 50 nokså faste og ganske store embetsdistrikter eller sysler. Selv om syslemennene ikke alltid som lendmennene hadde et lokalt maktgrunnlag som kongemakten kunne støtte seg på, var også syslemennene stormenn som det stod stor respekt av lokalt. I ryggen hadde de en kongemakt som var betydelig styrket etter utgangen av borgerkrigstiden, og de hadde store inntekter og en betydelig evne til å stille militære styrker for kongemakten når det trengtes. Slik sett var det kanskje rett og slett ikke lenger behov for baron– eller lendmannsinstitusjonen.

• årmann
• syslemann
• hird
• Norge i høymiddelalderen

• «Kongens og kirkens folk i høymiddelalderen» – Norgeshistorie.no