UNIFIL

Episoden som direkte førte til Israels invasjon var et palestinsk gerilja-angrep mot en buss med sivile israelere ved Haifa, 11. mars 1978. Invasjonen, som så ble iverksatt 15. mars, ble kalt Operasjon Litani. Den fordrev den palestinske geriljaen fra området mellom den israelsk-libanesiske grense og elva Litani. Etter å ha tvunget geriljaen nord for Litani, med unntak av kystbyen Tyr, endte Israel med å okkupere en del av Libanon, i strid med internasjonal rett, før styrkene ble trukket ut, under oppsyn av UNIFIL.

I 1982 iverksatte Israel en ny invasjon, Operasjon fred i Galilea, for å fordrive PLOs politiske ledelse og militære styrker fra Beirut og det sørlige Libanon. Dermed okkuperte Israel også UNIFILs ansvarsområde. Etter dette sto ikke konflikten mellom den palestinske frigjøringsbevegelsen og de israelske okkupasjonsstyrkene, men mellom Israel og en ny libanesisk motstandsbevegelse.

Israel trakk seg formelt, men ikke reelt, ut av Libanon i 1985. Nye, større israelske operasjoner i Sør-Libanon fant sted i 1993 og 1996, rettet mot motstandsbevegelsen. Denne fortsatte å rette angrep mot Israel også etter at okkupasjonen opphørte med endelig israelsk tilbaketrekking i 2000. Israel gikk på ny inn i Sør-Libanon for å nedkjempe Hizbollah i 2006. Denne krigen førte til mer enn en femdobling av UNIFILs styrke, som etter den israelske uttrekningen var redusert til cirka 2000 soldater.

Konflikten mellom Hizbollah og Israel fortsatte etter 2006, med enkeltstående angrep begge veier. Etter at Hizbollah engasjerte seg i krigen i Syria, angrep Israel våpenleveranser fra Iran til gruppen, i Syria. Samtidig forberedte Israel seg på en ny krig med Hizbollah i Libanon. Ved årsskiftet 2018/2019 oppdaget det israelske forsvaret tunneler gravd av Hizbollah fra Libanon og under grensa. UNIFIL ble kritisert for ikke å ha oppdaget dem.

FNs sikkerhetsråd vedtok 19. mars 1978 resolusjon 425 og resolusjon 426. Resolusjon 425 fastsetter mandatet (oppgaven) for FN-styrken:

1. Bekrefte tilbaketrekningen av israelske styrker i Sør-Libanon
2. Gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet
3. Bistå Libanons regjering i å gjenvinne sin autoritet i området

Resolusjon 426 vedtok deretter å etablere UNIFIL, i første omgang for seks måneder. UNIFILs størrelse var først satt til 4000 soldater. 3. mai 1978 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 427, som økte rammen til 6000.

UNIFILs opprinnelige oppgaver sto fast, til tross for en vesentlig endret situasjon etter Israels invasjon og okkupasjon i 1982. Sikkerhetsrådet utvidet, med resolusjon 511, oppdraget til å inkludere humanitære oppgaver og å beskytte sivilbefolkningen.

Etter den israelske tilbaketrekkingen i 2000 ble resolusjon 1310 vedtatt. Den endret ikke mandatet, men understreket at UNIFIL nå skulle operere i hele sitt opprinnelig tiltenkte, men til da ikke klart definerte, operasjonsområde: ned til den libanesisk-israelske grensa.

Under krigen mellom Israel og Hizbollah i 2006 tok Israel og USA til orde for å etablere en ny fredsstyrke i Sør-Libanon. Den skulle være ledet av NATO, men Sikkerhetsrådet valgte å videreføre og forsterke UNIFIL. Gjennom resolusjon 1701, som ble vedtatt i 2006, ble mandatet justert. Den største endringen besto i at UNIFIL skulle operere med, og støtte, de libanesiske regjeringsstyrkene som skulle utplasseres i Sør-Libanon, ned til grensa mot Israel. Et forslag om utplassering langs grensa til Syria, for å kontrollere eventuell våpensmugling, ble ikke akseptert verken av syriske og libanesiske myndigheter.

Gjennom resolusjon 1773 fra 2007 anerkjente Sikkerhetsrådet rollen til UNIFIL og Libanons nasjonale forsvar i å skape en ny strategisk situasjon i Sør-Libanon.

UNIFILs mandat har blitt regelmessig fornyet, oftest med ett år om gangen. I debatten om fornyelse høsten 2017 var det større uenighet enn normalt, da USA, støttet av Israel, ønsket at styrken skulle være mer aktiv i å overvåke oppbyggingen av Hizbollahs våpenlagre i Sør-Libanon. Kompromisset i resolusjon 2373 ble at UNIFIL mer aktivt skal bistå Libanons hær i å patruljere grenseområdene, og også selv ha en mer synlig tilstedeværelse.

UNIFILs funksjon var i utgangspunktet å opptre som en buffer mellom to stridende parter. Libanon var vertsnasjon, som anmodet om at en FN-styrke ble satt inn. Partene var i hovedsak Den palestinske frigjøringsbevegelsen (PLO) og staten Israel.

Mandatet var særlig på ett vesentlig område uklart: Det definerte ikke det geografiske området FN-styrken skulle ha ansvaret for; det såkalte Area of Operation (AO). Buffer-funksjonen ble også undergravd av Israel. I strid med mandatets intensjon overlot ikke de israelske styrkene sine siste posisjonene til UNIFIL da de trakk seg ut, men til en alliert libanesisk militsgruppe (South Lebanon Army, SLA). Derved ble det etablert et område nærmest grensa, den såkalte Enklaven, som ble kontrollert av SLA (og dermed indirekte fortsatt av Israel), og ikke av UNIFIL. Dette førte også til av UNIFILs ansvarsområde ble delt i en vestre og en østre del, der den norske bataljonen (Norbatt) fikk ansvaret i den østre, som geografisk var avsondret fra den vestre.

En annen forutsetning som ikke lot seg gjennomføre var at enheter fra den libanesiske hæren også skulle utplasseres i det samme området. Dette var dels vanskeliggjort av at hæren var splittet og svak, og dels av at SLA forhindret den i å stasjonere enheter i Sør-Libanon.

Først etter Israels tilbaketrekking i 2000 kunne UNIFIL operere i hele sitt opprinnelig tiltenkte ansvarsområde. Og først etter krigen i 2006 utplasserte den libanesiske regjeringshæren større styrker i samme område.

UNIFIL ble ledet av en militær styrkesjef (Force Commander, FC), underlagt FNs hovedkvarter i New York. Styrkesjefen etablert sitt hovedkvarter i den tidligere libanesiske tollstasjonen Naqoura, like nord for grensa.

UNIFILs autoriserte styrke fastsettes av Sikkerhetsrådet. På det meste har den militære styrken vært på rundt 13 000 soldater (2006–2007); på det minste om lag 2000 (2002–2005).

UNIFILs sammensetting har variert, men hovedtyngden har hele tida bestått av infanteribataljoner med støtteavdelinger. Etter 2000 er det satt inn egne enheter for minerydding, og fra 2006 en maritim styrke: UNIFIL Maritime Task Force.

Troppebidrag har kommet fra en rekke land. Ved innsettingen i 1978 bidro først Frankrike, Nepal, Nigeria, Norge og Senegal. Deretter stilte også Fiji, Irland og Iran bidrag. I tillegg bidro Kanada og Sverige (og Iran) med styrker utlånt fra andre FN-operasjoner.

FN-observatører fra UNTSO har fra innsettingen i 1978 samarbeidet med UNIFIL, blant annet gjennom Observer Group Lebanon (OGL).

De første ordinære styrkebidragene ankom fra Frankrike og Norge, henholdsvis 23. mars og 26. mars 1978, men de første FN-enhetene ble satt inn før dette. Avdelinger fra eksisterende operasjoner i Midtøsten ble øyeblikkelig avsett til UNIFIL og satt inn fra 22. mars. Et forsterket iransk kompani ble overført fra UNDOF, et svensk kompani fra UNEF, og kanadiske støtte-elementer fra UNEF. Det svenske kompaniet, Swedecoy, ble erstattet av den norske bataljonen, Norbatt, fra 3. april. UNIFIL var komplett oppsatt i begynnelsen av juni. I tillegg til styrker i eget ansvarsområde i Sør-Libanon ble det etablert nærvær i Beirut. Det ble også opprettet en logistikkbase og utplassert militærpoliti i Tyr. Militærpoliti ble også stasjonert i Israel.

Før UNIFIL var på plass med egen ledelse, ble operasjonen ledet fra FNs observatørstyrke i Midtøsten: UNTSO. UNIFILs første styrkesjef var UNTSOs øverstkommanderende, generalløytnant Emmanuel A. Erskine fra Ghana.

Etter å ha overvåket Israels tilbaketrekking i 1978, og bekreftet uttrekningen i 2000, har hovedoppgaven vært å bidra til sikkerhet og stabilitet. Det har først og fremst skjedd ved å hindre uautoriserte militære grupper fra å ta seg inn i det FN-kontrollerte området, for derfra å angripe Israel. Det er gjort ved å kontrollere veitrafikk med sjekkposter (checkpoints, CP) og holde oversikt fra observasjonsposter (OP), samt bruk av patruljer for å forhindre infiltrasjon. Fra 2006 ble også den libanesiske kysten patruljert med marinefartøyer, vesentlig for å hindre innførsel av våpen.

Særlig etter 1982 fikk UNIFIL humanitære oppgaver, ved å bistå lokale myndigheter og internasjonale organisasjoner. Beskyttelse av den sivile befolkningen hørte til denne oppgaven. Særlig etter 2006 har UNIFIL drevet med minerydding.

UNIFIL ble satt inn som en fredsbevarende styrke. Den hadde per definisjon ikke fiender og skulle ikke involvere seg i kamp – ut over i selvforsvar. Den var derfor utstyrt med et defensivt mandat og oppsatt med lette avdelinger og våpen. Like fullt ble UNIFIL umiddelbart involvert i stridshandlinger.

Militære konfrontasjoner skjedde i første rekke med palestinske geriljagrupper og SLA. Etter at Israel gikk inn i Sør-Libanon i 1982, befant UNIFIL seg i den nye Sikkerhetssonen, mellom de israelske okkupasjonsstyrkene (og deres allierte SLA) og de libanesiske motstandsgruppene som angrep IDF og SLA. Særlig derfor kom det til konfrontasjoner mellom UNIFIL og den muslimske militsen Amal, deretter også Hizbollah. Det var også flere sammenstøt mellom UNIFIL og IDF.

Ved innsettingen i 1978 kom franske, fijianske og norske styrker i kamp med palestinske grupper. Noen slike var gitt anledning til å oppholde seg i det FN-kontrollerte området; under oppsyn av UNIFIL, men uten å kunne operere militært. PLO var mot innsettingen av UNIFIL, og utfordret FN-styrkens autoritet. Den norske bataljonen (Norbatt) kom i kamp med palestinske styrker i 1978–1979. Norbatt ble også ofte beskutt av den israelsk-støttede militsen South Lebanon Army (SLA). Den angrep også andre deler av UNIFIL, inklusive hovedkvarteret i Naqoura, i april 1979 og april 1980.

6. juni 1982 invaderte Israel igjen Libanon. UNIFIL hadde ordre om ikke aktivt å motsette seg invasjonen, men flere avdelinger gjorde motstand, særlig ved å blokkere veier for invasjonshæren. Norbatt utplasserte stridsvognhindre. Én FN-soldat, norske Erling Robert Ekrheim, ble drept under invasjonen.

UNIFIL kom i en vanskelig stilling etter invasjonen i 1982. Ansvarsområdet ble okkupert av Israel, som etablerte militære posisjoner der; også i og ved den norske bataljonens område.

Da Israel formelt trakk seg ut av Libanon i 1985, opprettet det israelske forsvaret (IDF) en såkalt sikkerhetssone kontrollert av SLA. Deler av UNIFILs ansvarsområde, og hele Norbatts, lå i denne. Den nye situasjonen førte til at en flernasjonal, mekanisert utrykningsstyrke, Force Mobile Reserve (FMR; senere benevnt Force Commander Reserve) ble etablert.

I 1993 og 1996 iverksatte Israel større militære operasjoner mot motstandsbevegelsen. Under Operation Accountability i 1993 ble hovedkvarteret til den nepalesiske bataljonen, Nepbatt, truffet av en flybombe. Under Operation Grapes of Wrath i 1996 ble en posisjon tilhørende den fijianske bataljonen, Fijibatt, i Qana truffet av israelsk artilleri. I dette angrepet ble 106 sivile libanesere drept.

Etter Golfkrigen i 1990–1991 ble det avgitt et styrkebidrag fra UNIFIL, også med norsk deltakelse, til etableringen av United Nations Iraq–Kuwait Observation Mission (UNIKOM).

Ved Israels fulle uttrekning fra Libanon våren 2000 overvåket UNIFIL løpende tilbaketrekkingen. Deretter kunne UNIFIL for første gang utplassere soldater ned til grensa, i tråd med mandatet fra 1978.

Etter at Hizbollah rettet et angrep mot Israel i juli 2006 gikk Israel igjen inn i Sør-Libanon, for å fordrive Hizbollah. Etter en 34 dagers krig framforhandlet FN en avtale som førte til at de israelske styrkene ble trukket ut. Med resolusjon nr. 1701 fikk UNIFIL utvidet sitt mandat og sin styrkeoppsetting.

Som følge av resolusjon 1701 utvidet UNIFIL samarbeidet med det libanesiske forsvaret, Lebanese Armed Forces (LAF), og særlig hæren og marinen. Libanesiske hærstyrker og UNIFIL bemanner sammen posisjoner og utfører felles patruljer. Det er også felles øvelser, og UNIFIL bidrar til opplæring av libanesiske regjeringsstyrker.

Som følge av krigen har UNIFIL operert også en maritim styrke, med baser i Libanon, så vel som på Kypros og i Tyrkia. Innsettingen av UNIFIL Maritime Task Force (MTF) medførte av Israel hevet sin maritime blokade av Libanon. MTF støtter Libanons marine i å overvåke libanesisk territorialfarvann.

Som følge av krigen i 2006 har problemet med udetonerte miner og andre eksplosiver i Sør-Libanon økt. UNIFIL bidrar, sammen med United Nations Mine Action Service (UNMAS) til minerydding.

Situasjonen langs den libanesisk-israelske grensa har tidvis vært spent, og spenningen tiltok som følge av Hamas' angrep inn i Israel i oktober 2023 og den påfølgende israelske krigføringen i Gaza. Den libanesiske gruppen Hezbollah beskjøt det nordlige Israel, og det israelske forsvaret svarte med beskytning av Sør-Libanon; etter hvert også Beirut. UNIFIL er utplassert mellom de stridende parter, uten direkte å kunne gripe inn i stridighetene. Da FNs sikkerhetsråd i september 2024 vedtok å forlenge UNIFILs mandat med ett år til, oppfordret det samtidig partene til å respektere resolusjon nr. 1701, og å treffe tiltak for å dempe konflikten.

• Se også Midtøsten-konflikten og Libanons historie.

FN henvendte seg til Norge med forespørsel om å stille bidrag 21. mars 1978. Regjeringen tilbød styrkebidrag etter en ekstraordinær regjeringskonferanse dagen etter, først i form av en infanteribataljon. Norge ble så anmodet om å stille flere avdelinger, og regjeringen vedtok 7. april å også bidra med et verkstedkompani, en helikopterving og et sanitetskompani.

Størstedelen av bidragene kom fra FN-beredskapsstyrken. De første norske soldatene ankom Libanon i to frampartier, 26. og 28. mars. Hovedstyrken (Norbatt) ble satt inn mellom 1. og 4. april. Helikoptervingen ble satt inn i starten av april, mens sanitetskompaniet og verkstedkompaniet ankom mot slutten av måneden.

Norge deltok først med fire avdelinger:

• Norbatt (infanteribataljon, til 1998)
• Normaintcoy (verkstedkompani, til 1996)
• Normedcoy (sanitetskompani, til 1980)
• Norair (helikopterving, til 1979)

Norbatt hadde sitt hovedkvarter i Ebel el-Saqi (senere på Falkehøyden), Normaintcoy i Tibnine, mens Norair og Normedcoy var forlagt i Naqoura. I tillegg stilte Norge personell til ulike funksjoner ved hovedkvarteret i Naqoura, til de multinasjonale avdelingene MP Coy og Force Mobile Reserve (FMR, etablert i 1986), og transportkontrollenheten Movcon.

Ved utvidelsen av UNIFIL fra 2006 bidro Norge med maritime kapasiteter, til styrkens Maritime Task Force (MTF). Bidraget besto av fire missiltorpedobåter og et støttefartøy, med rundt 130 personer. Den norske styrken hadde base i Larnaka på Kypros, og var på plass fra oktober 2006 til april 2007.

Fra august 2008 til august 2009 stilte Norge et Civil Military Cooperation-lag (CIMIC). Oppgaven var å legge til rette for at lokale myndigheter og sivile organisasjoner best mulig skulle kunne drive gjenoppbygging etter krigen.

Norge stilte én gang UNIFILs øverste sjef (Force Commander, FC): Generalmajor Trond Furuhovde (1993–1995).

Norge stilte fem ganger UNIFILs nestkommanderende (Deputy Force Commander, DFC). Oberst I Martin Vadset (1979); oberst I Ole Nilsen (1979–1980); oberst I Bjørn Cato Ødegaard (1980–1981); oberst I Gabriel Lund (1983–1984); oberst I Ole Johan Silseth (1991–1992).

Etter Tysklandsbrigaden er UNIFIL den internasjonale operasjon i Forsvarets historie med størst antall deltakere: vel 22 000, med langt de fleste i perioden 1978–1998.

Mange Libanon-veteraner har slitt med psykiske senskader, herunder post-traumatisk stress-syndrom (PTSD), som i den tidligere UNIFIL-perioden var lite kjent. Forsvarets sanitet har gjennomført to store helseundersøkelser blant Libanon-veteraner: UNIFIL-undersøkelsene fra 1993 og 2016. Hensikten har vært å kartlegge psykiske lidelser.

Hovedfunnet er at den psykiske helsetilstanden til veteranene ikke avviker vesentlig fra sammenlignbare befolkningsgrupper. Likevel er det kartlagt at mange har slitasjer. Dette tilskrives blant annet stressende opplevelser under tjenesten, inklusive at 44,7 prosent oppga å ha blitt beskutt, mens 2,5 prosent ble såret. 12,6 prosent oppga at de opplevde FN-tjenesten i Libanon som ganske eller svært belastende.